Kvinnefronten på Arendalsuka
30 år etter Beijing – kampen for kvinners rettigheter fortsetter
I samarbeid med FOKUS - Forum for kvinner og utviklingsspørsmål, MiRA-Senteret, Fagforbundet, Sex og Politikk og Norad inviterte Kvinnefronten til seminar på Arendalsuka 12.august.
Vi ser en økende motstand mot likestillingspolitikk i flere land. I panelsamtalen, ledet av MiRA-Senterets leder Khansa Ali, diskuterte vi blant annet:
Hvordan har den norske regjeringen respondert på denne utviklingen?
Hvilke grep bør tas fremover?
Hvilket ansvar har Norge for å være en tydelig motkraft og pådriver overfor andre giverland?
I panelet satt Nora Sveaass (professor emerita ved UiO og styreleder i MHHRI), Liv Hernæs Kvanvig (NORAD), Sara Rydland Nærum (daglig leder i Norges Kvinnelobby), Kari Henriksen (Arbeiderpartiet) og Heidi Nordby Lunde (Høyre). Det hele ble strålende ledet av Khansa Ali (daglig leder ved MiRA-senteret).
Sentralstyremedlem (og organisasjonssekretær) i Kvinnefronten, Nora Uvsbakk, holdt følgende innledning før debatten:
2025 markerer som kjent 30-årsjubileet for Beijing-plattformen. Da den blei vedtatt markerte den et viktig steg i riktig retning for kvinners rettigheter verden over. De 189 landa som deltok på kvinnekonferansen forplikta seg til å jobbe mot vold mot kvinner, for bedre beskyttelse av kvinner i krig og konflikt, og for bedre representasjon av kvinner i hele samfunnet.
Vi skal få høre mer om ståa rundt i verden fra panelet etterpå, men det vil ikke være en veldig stor spoiler å si at tingenes tilstand ikke er optimal/10 av 10. Vi opplever stadige tilbakeslag og forsøk på tilbaketrekking av kvinners rettigheter fra mange hold. Et bredt spekter av religiøse, konservative og høyreekstreme krefter verden over jobber for å holde undertrykkinga av kvinner ved like. Det gir seg utslag i alt fra innskrenka abortrettigheter i USA og flere andre land, til forbudssoner for skeive i Polen, i tillegg til at det fortsatt er både vanskelig og direkte farlig å stå på barrikadene for kvinners rettigheter i store deler av verden.
30 år etter konferansen i Beijing burde det være på høy tid med ei revidering og oppdatering av plattformen. Men med den utviklinga vi ser i verden er det rett og slett for risikabelt. Det er en felles forståelse i den radikale kvinnebevegelsen at om vi åpner for det nå, risikerer vi å ende opp med noe som rett og slett er dårligere, og som gir konkrete tilbakeslag for kvinner verden over. Den risikoen bør vi ikke ta.
Så hva kan vi gjøre da?
Noe av det viktigste vi kan gjøre for å motvirke denne utviklinga er å organisere oss. Både innad i Norge og sammen med likesinna fra resten av verden. Da må vi også sørge for at bevegelsene som jobber for framskritt både ute og hjemme - for eksempel kvinnebevegelsen - har nok penger.Vi må støtte grasrotbevegelser over hele verden i det viktige arbeidet de gjør - på deres egne premisser.
Vi må også legge press på norske myndigheter for å sikre at de tar den rollen de jo faktisk har mulighet til å ta, altså påvirke og pushe andre land i riktig retning.