Mitt valg?

Abortlovens selvbestemmelse er rammet inn av paternalisme.

Av Liv Bjørnhaug Johansen (Sykepleier, forfatter og ­kulturhistoriker)
Denne teksten sto på trykk i Klassekampens spalte Feminist, javisst, 19.12.25

I desember fylte den nye abortloven ett år. Med den ble selvbestemmelsen utvidet til 18 uker. I en verden der retten og tilgangen til abort ikke er noe vi kan ta for gitt, var dette en viktig seier. Kvinnebevegelsen feiret likevel med en halv kake. Nemndene består og tilgangen på senabort har blitt innskrenket.

Det ble offentlig ramaskrik i høst da lederen i KrFU sa i en podkast at kvinner som har blitt voldtatt burde bære fram barnet. Det var en stadfesting av at abortloven har sterk oppslutning i Norge. Min kropp. Mitt valg.

Abort behandles likevel ikke som en helsetjeneste som alle andre. Kvinners rett til å bestemme over egen kropp brytes mot samfunnets ønske om kontroll. Abort utspiller seg i en forhandling mellom autonomi og paternalisme. At det i det hele tatt er en egen abortlov er et uttrykk for dette; den finnes både for å sikre og for å begrense kvinners rett til abort.

Diskusjonen om ukegrensen er ikke ny. Faktisk samsvarer den nye ukegrensen med tradisjonell islamsk lov og europeisk middelalderlov basert på en forestilling om at uke 18 er tidspunktet da sjelen tar plass i fosteret.

Det er med andre ord ikke en medisinsk, men en kulturell grense. Selv så vilkårlig den er, innebærer den at om den voldtatte kvinnen hadde søkt helsehjelp etter denne grensa, ville ikke lenger hennes rett til abort være selvsagt. Da er den formyndet bort til en nemnd. Uten noe ramaskrik.

Når man ser nærmere på hvordan abort praktiseres og reguleres i dag, er det påfallende å se hvordan de føringene som ellers ligger på helsetjenesten våre ikke gjelder. Det er åpenbart noe annet enn vitenskapelig evidens og rasjonell helsepolitikk som setter rammene.

Med den nye loven kom en ny rettighet: rett til støttesamtaler. Det er ganske unikt. Dersom du spontanaborterer, føder et dødt barn eller for den saks skyld får en livsødeleggende diagnose, har du ikke en slik rett.

Det interessante er at forskningen ikke underbygger behovet. Veldig få kvinner har psykiske problemer knyttet til aborten. I en tid der helsepersonells tid er en knapp ressurs er det imot alle prioriteringskriterier å gi en helserettighet som ikke er berettiget i et behov.

«Er den nye retten statens signal om at abort ikke er noe man skal ta lett på?»

Er den nye retten statens signal om at abort ikke er noe man skal ta lett på? Til sammenlikning prøver nå regjeringen å reversere Stortingets rettighetsfesting av jordmorbesøk etter fødsel.

WHO sine retningslinjer for abort er veldig enkle: De anbefaler at alle unødvendige barrierer for abort fjernes, og at abort skal være mest mulig tilgjengelig. Men i praksisen i Norge ligger det mange unødvendige forvanskninger.

Et styrende prinsipp i helsepolitikken er at tjenester skal utføres på lavest effektive omsorgsnivå. Kommunehelsetjenesten administrerer i dag intravenøs behandling, de gir dialyse og har pasienter på respirator. Prosedyrer som før bare ble gjort på intensivavdelinger gjøres av hjemmesykepleien og i sykehjem.

Men abort, som altså gjennomføres ved å svelge piller, er fortsatt bundet til sykehus. Med den nye loven er ikke dette lenger et krav, men reguleringen av legemidlene er en barriere. Pillen som stanser svangerskapet, kan bare administreres av sykehus og må tas mens helsepersonell ser på.

Denne begrensningen er ikke i tråd med hvordan legemiddelsikkerhet ellers praktiseres. Pasienter sendes hjem med langt farligere medikamenter på resept for egenadministrasjon. I andre land sendes disse pillene i posten etter en telefonkonsultasjon.

At abort må skje på sykehus begrenser kvinners tilgang til abort, særlig for dem som bor langt unna og dem som har liten kontroll over sin egen tid og hverdag.

I dag er ultralyd en fast rutine før abort. Forskning viser at dette er en unødvendig undersøkelse å gjennomføre hos alle. Hvis du vet med en gang at du er gravid, må du altså likevel gå i uker å vente på at helsepersonell kan se det på en skjerm, det skjer nemlig først etter uke 6.

I tillegg begrenser det hvem som kan utføre abort til trent helsepersonell med tilgang på et ultralydapparat. Mange abortsøkende opplever det også som belastende.

Loven skal revideres etter fire år. I mellomtiden kan vi rydde i praksisen. Et åpenbart krav å stille er at helsetjenestene skiller fornuft fra følelser, så paternalismen ikke overstyrer kvinners autonomi utover det som allerede ligger i loven.