Uttalelse fra Kvinnefrontens landsmøte, 8. november 2026
Voldtekt er et mannsproblem. Arbeidet mot voldtekt må rette seg mot mennene som begår overgrep, og mot mannskulturen som gjør overgrep mulig. Kvinner har i generasjoner blitt pålagt å passe seg, begrense sin frihet og ta ansvar for egen sikkerhet. Vi må legge ansvaret hos dem som begår vold og overgrep. Menn.
Reaksjonene på Cornell-saken og mobiliseringen under #IAmJaneDoe har igjen reist spørsmål om menns ansvar for hverandres handlinger. I kronikken «Eg er Jane Doe» beskriver Andrea Voll Voldum belastningen ved å være kvinnen alle diskuterer, og betydningen av at noen kunne ha grepet inn. Hennes utfordring til menn er tydelig: «Det er ikkje nok at akkurat du ikkje valdtar.»
Voldtektskultur skapes og opprettholdes i fellesskap. Allerede i 1990 beskrev antropologen Peggy Reeves Sanday i Fraternity Gang Rape hvordan seksuell dominans over kvinner kan bygge samhold mellom menn. I miljøene hun undersøkte, kunne overgrep inngå i en kultur der menn viste seg fram for hverandre og søkte anerkjennelse. Kvinnens kropp ble et middel til å bekrefte mennenes tilhørighet og status.
Mannsfellesskap som belønner kvinneforakt, oppmuntrer til seksuell utnyttelse og beskytter overgripere, er farlige for kvinner. Latteren, skrytet og oppmuntringen kan gi menn støtte til å overskride kvinners grenser. Tausheten og bortforklaringene kan gi dem trygghet for at kameratene vil beskytte dem etterpå. Når den som stanser et overgrep, blir betraktet som illojal, er fellesskapet en del av voldtektsproblemet.
Halvparten av voldtektene skjer mot jenter under 18 år, og mest av jevnaldrende. Voldtekt er derfor ikke bare et mannsproblem, men også et gutteproblem
I Every Man argumenterer Jackson Katz for at menn må ta aktivt ansvar for å forebygge menns vold mot kvinner. Han peker på hvordan frykten for andre menns reaksjoner kan hindre menn i å protestere mot kvinnefiendtlig oppførsel. Menn med status og innflytelse har et særlig ansvar for å utfordre denne kulturen og gjøre det lettere for andre å si fra.
Kvinnefronten krever et oppgjør med kameratlojaliteten som muliggjør overgrep. Menn må si imot kvinneforakt, stanse seksuell utnyttelse, skaffe hjelp og fortelle hva de vet. Ansvaret gjelder i vennegjengen, på arbeidsplassen, i idrettslaget, i organisasjonen og i de lukkede gruppechattene. Menn må tåle ubehaget ved å utfordre hverandre.
Dette må også få konsekvenser for hvordan institusjoner ledes. Når ledere bagatelliserer overgrep, ignorerer varsler eller beskytter overgripere av hensyn til omdømme, prestasjoner eller vennskap, bidrar de til at overgrep kan fortsette. Ansvaret må få følger for deres makt og posisjon.
Kvinnefronten krever:
Forpliktende forebygging rettet mot gutter og menn. Myndighetene må finansiere langsiktig arbeid i skolen, høyere utdanning, idretten og Forsvaret om samtykke, makt, kvinneforakt, pornografi og hvordan man griper inn. Arbeidet må utvikles med fagmiljøene og kvinnebevegelsen..
Ansvarliggjøring av ledere som svikter. Ledere som skjuler overgrep eller unnlater å følge opp varsler, må kunne miste sine lederstillinger. Institusjoner må ha varslingskanaler som er uavhengige av den det varsles om, og beskytte både utsatte og dem som sier fra.
Prioritering i politi og rettsvesen. Voldtektssaker må etterforskes raskt og grundig, med tilstrekkelige ressurser og kompetanse. Voldtektsmyter og fordommer om kvinners seksualitet må bekjempes i hele rettssystemet.
Trygghet og støtte til utsatte. Overgrepsmottak, krisesentre og støttetilbud må sikres varig finansiering. Kvinner skal få hjelp uavhengig av om de anmelder.
En ny mobilisering mot voldtekt må føre til at menn endrer normene i egne fellesskap. Kvinner har tatt risikoen ved å bryte tausheten. Nå må menn bryte lojaliteten som gjør overgrep mulig. Kvinners trygghet skal veie tyngre enn menns kameratlojalitet, status og karrierer.