Kvinnefrontens høringssvar til NOU 2025:5 Kvinners arbeidshelse. Kunnskap og tiltak

Kvinnefronten er en partipolitisk uavhengig medlemsorganisasjon og er Norges eldste radikale kvinneorganisasjon. Vi driver kvinnepolitisk arbeid både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, og takker for muligheten til å komme med høringssvar.

Kvinners helse og livsvilkår har blitt behandlet i flere offentlige utredninger og stortingsmeldinger de siste åra og dette er Kvinnefronten svært positiv til. I disse arbeidene kommer det fram at kvinner og menn har ulike livsvilkår. Særlig voldtektsutvalget (NOU 2024:4 Voldtekt - et uløst samfunnsproblem) peker på at dette er et kjønnet problem som krever kjønnete løsninger. Oppstykkingen bidrar til at kunnskapsgrunnlag og forslag til tiltak fra en utredning ikke nødvendigvis videreføres til en annen, og vi spør om formålet med å innføre begrepet “kvinnearbeidshelse” først og fremst er å få flere kvinner i lønnet arbeid, ikke bedre kvinneliv.

Et arbeidsliv med mannen som norm

Allerede i høringssvaret vårt til den første kvinnehelsemeldinga i 1999 pekte Kvinnefronten på at arbeidslinja bidrar til at alle som ikke passer helt og fullt inn i arbeidslivets krav blir satt utenfor og blir fattige. Erfaringer i løpet av de siste 25 åra viser at arbeidslinja påfører kvinner psykiske belastninger. Det er ikke kvinner og kvinners sjukefravær eller deltidsarbeid som er problemet, men den samfunnsmessige organiseringa av arbeidet. Det er svært begrenset hva som kan gjøres på hver enkelt arbeidsplass når malen er at den “gode deltaker i arbeidslivet” har en frisk mannskropp uten tidkrevende forpliktelser ved siden av arbeidet.

Kvinnefronten ser det som en alvorlig mangel at utvalget ikke vurderer 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon. Dette har vært et viktig krav for kvinnedominerte fagforeninger og kvinnebevegelsen siden 1980-tallet. 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon vil føre til større andel kvinner i heltidstillinger og til et lønnsløft for store kvinnegrupper. Deltid har flere årsaker, de to viktigste er at arbeidsgiverne ikke tilbyr hele stillinger til de som vil ha det, den andre er at samvittighetsfulle kvinner arbeider deltid for å ha krefter og tid til å kombinere omsorgsoppgaver og lønnsarbeid.

Utvalget kommer med mange forslag til gode tiltak. Vi vil særlig framheve tiltak 40 - 42 om betydelig satsing på forskning på forhold av betydning for kvinners helse og helserelatert tilknytning til arbeidslivet. Vi savner likevel forslag om grunnleggende endringer i rammebetingelsene for kvinners yrkesdeltakelse.

Kvinners sykefravær

Kvinnearbeidshelseutvalget beskriver flere hypoteser for å forklare forskjeller mellom kvinner og menns sykefravær. Det er oppsiktsvekkende at det i denne drøftinga mangler hypotesen om at vi lever i et samfunn med kvinneundertrykking. Kvinneundertrykking har bl.a. som konsekvens at kvinner er mer utsatt enn menn for alvorlig vold og for seksuell trakassering og voldtekt, også på arbeidsplassene. At kvinner tjener mindre enn menn i alle yrker, det vil si vi er mindre verdsatte av arbeidsgiverne i alle næringer og sektorer av arbeidslivet, drøftes heller ikke som en faktor som kan ha betydning for sykefravær. Kvinner har mindre penger enn menn til å bruke på nødvendige utgifter, forsørge seg sjøl og eventuelle barn, og mindre ferie og fritid. Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn er den samme i dag som i 2008 da Likelønnskommisjonen foreslo et lønnsløft for kvinner med en egen kvinnelønnspott. Hverken trepartssamarbeidet, høy organisasjonsgrad blant kvinner eller festtaler har minsket lønnsgapet.

Kvinnefronten vil også påpeke at det er menns sykefravær som er målestokk og norm for sykefraværet i debatten om sykefravær i Norge i dag. Det at kvinner har høyere sykefravær enn menn, er ikke nødvendigvis ensbetydende med at kvinner har for høyt sykefravær

Kvinners reproduktive arbeid er helt nødvendig for at samfunnet skal få nye barn. Hvor stor andel av sykefraværet, både det egenmeldte og legemeldte, som skyldes reproduktiv helse må synliggjøres i statistikken. For Kvinnefronten er ikke lavere sykefravær et mål i seg sjøl. Lavere sykefravær kan føre til økt uhelse hvis kvinner ikke har råd til å være borte fra jobb når de er syke, eller de ikke tør være borte av frykt for represalier. Målet må være bedre helse, ikke lavere fravær.

Sammenhengene mellom det å ha vært/være utsatt for vold, trusler om vold og angst for vold påvirker kvinners helse i så stor grad at det er nesten rart at kvinner ikke er mer sjukemeldte enn vi er. Kvinnefronten stiller seg bak forslaget om bedre risikovurderinger i arbeidslivet, men risikovurderinger kan ikke brukes til å tåkelegge ansvarsforholdene. Det er arbeidsgiver som har ansvaret for at arbeidsplassene er trygge, ikke de tillitsvalgte. Vi minner om at drap begått på arbeidstakere i arbeidstida særlig har rammet kvinner i omsorgsyrker som Nav-kontor og omsorgsboliger. Her svikter både offentlige og private arbeidsgivere. Kvinnefronten foreslår et forbud mot alenearbeid på kveld og natt, ikke bare i helseinstitusjoner, men også på bensinstasjoner og kiosker. Alenearbeid har mange risikoer for arbeidstakerne, både frykt for fare og reell fare. Alenearbeid kan også bety risiko for sårbare mottakere av tjenestene, særlig i omsorgssektoren. Her må forbud mot alenearbeid for menn tas med i vurderingene.

Yrkesskade og yrkessykdom

Da Stortinget vedtok nye retningslinjer for yrkesskade våren 2025 var det tilsynelatende stor vilje hos politikerne for å lage retningslinjer som likestiller skader og sykdommer som kvinner oftere enn menn pådrar seg gjennom deltakelse i arbeidslivet, som f.eks økt risiko for brystkreft etter langvarig nattarbeid eller sykdom som følge av langvarige fysiske og psykiske belastninger. Dette følges ikke opp med regjeringens forslag til endring av folketrygdloven § 13-3. Det skal fortsatt være slik at langvarige belastninger på arbeidsplassen ikke kan føre til yrkesskadeerstatning. Vi legger også merke til at ønsket om å likestille kvinner og menns yrkesskader og yrkessykdommer må vike for at det “ikke [skal] føre til vesentlig økning i samlet volum av erstatningsutbetalinger.”

Streikerett for kvinnedominerte yrkesgrupper

Kvinnefronten støtter det norske trepartssamarbeidet, men vi finner det nødvendig å minne om at store kvinnedominerte yrkesgrupper og fagforbund ikke har reell streikerett. De møtes raskt av tvungen lønnsnemnd når de streiker for bedre lønn og arbeidsvilkår. Kvinnedominerte fagforeninger har gjennom denne praksisen, og gjennom frontfagsmodellen, mindre makt enn mannsdominerte fagforeninger. Dette på tross av høyere organisasjonsgrad i mange kvinnedominerte yrker. Vi mener fagforeningene fortsatt må ha avgjørende myndighet i spørsmål som angår arbeidstidsordninger som vaktplaner og turnus. Vi etterlyser fortsatt likestilling av arbeidstid mellom skift- og turnusarbeid.

Det er betegnende når utvalget maner til at alle gode krefter må samarbeide, så regner de ikke med kvinneorganisasjoner som arbeider for bedre kvinnehelse, likestilling og bedre vilkår for kvinner i alle livets områder. Bedriftshelsetjeneste, HR avdelinger og hovedtillitsvalget er ofte fjernt fra de som faktisk utfører arbeidet og arbeidsgiverne er lite villige til å godkjenne tiltak som koster penger. Vi vil trekke fram et eksempel: Ved tariffoppgjøret i 2022 ble retten til betalt ammefri begrenset til barnets første leveår i tariffområdene KS og Oslo kommune. Ammehjelpen (og mange unge mødre) mener dette er svært uheldig. Alle som har litt kunnskap om kvinnehelse vet at amming har store helsefordeler, likevel velger arbeidsgiver og lederne i fagorganisasjonene å innskrenke retten til betalt ammefri.

Kvinnefronten er positiv til økt fokus på kvinners arbeidshelse. I det videre arbeidet med NOU-en og implementeringa av tiltak, må fokuset ligge på å skape bedre kvinneliv.