Høyreekstremisme i reprise
Skrevet av Sidsel Fjelltun, styremedlem i Kvinnefronten i Tromsø.
Denne teksten sto på trykk i Nordnorsk debatt/Nordlys 4. mars.
Verdenshistoriens kriger og katastrofer går i reprise. Hver gang jeg sjekker nyhetene er det et nytt land som er blitt bombet eller en ny overgrepssak som brettes ut.
Sidsel Fjelltun, Kvinnefronten i Tromsø
Jeg tar meg i å mimre tilbake til de årene der kvinnedagen 8. mars ble avvist som irrelevant, der nyhetene var kjedelige og vi trodde overgrep var sjeldne. Hvem trenger vel feminisme? Vi har jo allerede oppnådd full likestilling? I år er ikke motargumentene vanskelige å finne. Tanken om at vi skal kunne få til en endring, derimot, den virker mer naiv enn noen gang.
Tiden vi er inne i nå er preget av apati og maktesløshet. Med hjelp av tekoligarkene lukker vi oss alle inn i våre små kamre av fortvilelse, der din personlige algoritme forteller deg om alt som er fælt og uunngåelig. Mens bombene hagler på Gaza og i Iran, så blir vi tilskuere heller enn deltakere; verden skjer med oss, vi er ikke i den.
Men det trenger ikke være sånn, og vi trenger ikke la historien skje oss. Vi kan ta lærdom av det andre laget: de som har slått seg sammen for å få slutt på krig, voldtekt og maktovergrep. De har ikke gjort det alene: De gikk sammen.
Vi har vært her, før, mange ganger i historien, i dette øyeblikket der krigsretorikk, grådighet og maktmisbruk er standarden. Der flertallet, som ønsker at vi og andre skal leve trygt, blir overdøvet av egoistiske ledere. Vi har vært gjennom krigen i Irak, og før den Vietnamkrigen, og før den verdenskrigene som endret fundamentalt på maktordenen. Det fremstår håpløst, med uforenlige størrelser og maktmenn på alle fronter. Men det er ikke det: etter alle reaksjoner kommer en motreaksjon. Verden er inne i en stor sammentrekning. Den vil utvide seg igjen.
Flertallet i verden ønsker seg fred, ikke krig, likestilling, ikke undertrykkelse. Vi ønsker oss politikere vi kan tro på. Nettavisene rapporterer ikke om alt som går bra, og heller ikke om veien ut av dette. Det vi har gjort feil er å tro på at institusjoner og eliter kan skape fred og fremgang uten at vi, folket, er med på det. Vi har lukket oss inne i en kompleks verden og tenkt at det der må noen med lengre utdanning og mye fritid ta, mens vi skroller på telefonen og distraherer oss til døde. I vårt fravær har elitene rykket frem og lagd gutteklubber for seg selv, mens idealene vi alle holder høyt har blitt glemt igjen på møterommet. Vi må løfte ansiktet fra elendigheten lenge nok til å se på hverandre.
Kan vi lære noe av fortiden? Ja. Vi kan lære av motstanden. Om verdens ledere insisterer på å gjenta historiens verste fallgruver, så får vi gå sammen om å gjenskape det beste. Fred ble ikke skapt fra topp, men fra bunn; likestillingen var et resultat av en million små handlinger i hverdagen. Høyreekstremisme er på moten igjen, sier du? Da tar jeg frem det gamle motgrepet: solidaritet.
Håp om endring.
Nyhetsmelding! Akkurat nå! Akkurat nå! Akkurat nå skjer det et lite mirakel: En gruppe kvinner og menn går sammen for å gjøre noe så retro og umoderne som å gå i tog, under paroler som ikke ville vært 70-tallet fremmed. Krig er forakt for liv, fred er å skape.
Det er ikke sant, det inntrykket algoritmene gir deg: du kan gjøre en forskjell. For hver kule som faller, for hver KI-modell som glefser strøm for å kle av en jente klærne, så fins det en mulighet til å si fra og stå imot. Bål synes og kjennes best i vintermørket: det er i kulda at vi trenger varmen fra hverandre.
Kom, feir deninternasjonale kvinnedagen med oss. Kom, ikke la maktesløsheten vinne. Kom, ikke sitt alene med fortvilelsen din - del den med meg, med alle.
Kom, og la oss bære gamle bannere om igjen.