Den norske sexindustrien

Tre store rettssaker de siste årene har vist omfanget av sexindustrien i Norge. Hvorfor skriver ikke mediene mer om dem?

Skrevet av Agnete Strøm, landsstyrerepresentant i Kvinnefronten
Denne teksten sto på trykk i Klassekampen 21. august 2026.

Illustrasjon: Knut Løvås

I perioden 2023–26 har det vært tre store rettssaker som alle har i vært behandlet i tingrett og lagmannsrett i henholdsvis Bergen, Oslo og Stavanger. De seks rettsdommene gir et ganske presist bilde av organiseringen av sexindustrien, utnyttelsen av kvinnene, omfanget av menn som kjøper kvinner, hvor mye penger som er i omløp og politiets etterforskning. Mange av aktører er aktive i flere av nettverkene.

En kort gjennomgang av de tre sakene som jeg og andre har fulgt tett, viser alvoret:

Sak 1: Bergen-saken: To personer ble domfelt for å delta i en kriminell gruppe som fremmet prostitusjon av kvinner. Virksomheten pågikk i 3,5 år, hvor kvinnene ble sendt til i åtte forskjellige byer.

Politiet beregnet salget av seksuelle tjenester fra prostitusjonsvirksomheten til minst 30 millioner kroner. Det betyr at cirka 15.000 menn har kjøpt kvinnene. Etterforskningen varte i hele 2,5 år med blant annet skjult spaning. Fire politidistrikt i Sørvest-Norge gikk til aksjon samme dag; to bakmenn ble arrestert, kvinnenes mobiltelefoner ble beslaglagt, og de 4826 meldingstrådene med i alt 52.612 ulike meldinger på ukrainsk og russisk var et viktig grunnlag for bevisførselen.

Sak 2: Oslo-saken: Her ble åtte personer tiltalt og sju domfelt for å delta i en organisert gruppe som fremmet prostitusjon for minst 150 kvinner. Virksomheten pågikk i 49 forskjellige leiligheter fordelt på 13 ulike steder, totalt 6181 leiedøgn, med hovedsete i Oslo. Prostitusjonsvirksomheten pågikk i knappe 16 måneder, og politiet førte bevis for at utbyttet var 45 millioner kroner. 50 prosent av salget av seksuelle tjenester gikk rett til to av de tiltalte. De krevde i tillegg betaling for husleie og transport fra Ukraina til Oslo.

Mye av pengene ble ført ut av landet, blant annet ble kontantoverskudd transportert ut av Norge til Odessa i Ukraina. Politiets etterforskning varte i fire måneder. Bevismaterialet talte 13.000 sider.

I dommen fra Borgarting lagmannsrett 8. juni i år skriver retten dette om hallikvirksomheten til de to hovedtiltalte: « … profittbasert, kynisk og nedverdigende utnyttelse av andre mennesker. For den enkelte prostituerte kan virksomheten ha hatt store personlige belastninger og kostnader. Den prostituerte kan også ha vært utsatt for fare for mishandling og annen utnyttelse.» Og videre: «Vi mangler kvinnenes stemme, rettssaken gir en feil balanse hvor alvorlig denne saken er.»

I disse to sakene ble straffelovens paragraf 315 a) hallikvirksomhet og b) formidling av prostitusjon benyttet. Det bemerkelsesverdige er at straffelovens paragraf 257 om menneskehandel, ikke var en del av påtalen i sak 1.

Den ukrainske ungjenta «Mul»/»Maria» fra Bergen-saken vitnet både i tingrett og lagmannsrett. Deler av hennes vitnemål styrket statens straffekrav mot de tiltalte: lange fengselsstraffer og inndragning av utbytte. Hadde straffelovens paragraf om menneskehandel blitt anvendt, ville vitnet hatt posisjon som fornærmet og hadde fått oppreisingserstatning og erstatning for tapt inntekt. Nå fikk hun ingen ting.

«Det som til nå er avslørt, er bare toppen av isfjellet»

Sak 3: Stavanger-saken. Her var to personer tiltalt og dømt for hallik­virksomhet og menneskehandel. Her er også straffelovens paragraf om grov menneskehandel anvendt. Den unge ukrainske kvinnen som ringte politiet i Bergen, var bare 16 år. Hun vitnet i de to rettsinstansene.

I dommen fra Gulating lagmannsrett, side 15, skriver retten: «Fornærmede har vært utsatt for grov menneskehandel til prostitusjon i svært ung alder.»

Etter hvert som sakene var oppe for de forskjellige rettsinstansene ble det klart at de to sakene, Bergen-saken og Oslo-saken, var hektet i hverandre: råd og tips for hvitvasking av penger ble delt, og kvinner ble formidlet av en ukrainsk hovedaktør i Oslo-saken til en norsk hovedaktør i Bergen-saken. To av operatørene i Bergen, dukket opp igjen i Oslo-saken. En av dem, «Sasha»/«Mariia», møtte ikke i retten, men rømte til hjemlandet Ukraina og derfra videre til Mexico, som ikke har utleveringsavtale med Norge.

«Mariia» dukket opp igjen i den tredje saken, denne gange som «Alica». Hun ledet Stavanger-nettverket fra Mexico. Hvem vet hvilken rolle hun har i sexindustrien i dag, hun er fortsatt på frifot.

7. mai i år opplyste Øst politidistrikt om at politiet de to siste månedene har avdekket et nytt omfattende nettverk med hallik­virksomhet og menneskehandel. Bevismaterialet er telefoner, minnepenner og pc-er.

15 personer er mistenkt/siktet, av dem er åtte varetektsfengslet. Kvinnene er fra Latin-Amerika og Øst-Europa. «Vi ser at nettverket kynisk velger kvinner fra land hvor de ikke har særlig mulighet til å få arbeid», sier politiadvokat Jeanette Svendsen. Nettverket antas å ha operert siden 2022. Politiet mener at de som står bak og trekker i trådene, ikke befinner seg i Norge. «Vi mistenker at to av personene i bakapparatet befinner seg i Mexico.»

Det er store summer i omløp: i to saker er det nevnt 30 millioner og 45 millioner, og hvem har kjøpt og betalt? Det er 37.000 menn i Norge som har brutt sexkjøpsloven, §365. Dette har de gjort mer eller mindre straffefritt selv om politidistriktene sitter med lister over navn og adresser.

15. juli offentliggjorde Kripos at åtte politidistrikt i Norge har deltatt på en samordnet internasjonal politiaksjon under ledelse av blant andre Interpol og Europol. Aksjonen førte til at det ble opprettet fire nye saker om hallikvirksomhet: to i Oslo politidistrikt, én i Øst politidistrikt og én i Møre og Romsdal politidistrikt.

Media omtalte Epstein-saken og Gisèle Pelicot-saken, men hvorfor skriver de så lite om disse norske sakene? Offentligheten vet for lite om sexindustrien i Norge. Fattige kvinner fra Ukraina, Russland og Columbia blir dyttet inn i prostitusjon ut fra de omstendighetene de lever under. Kvinnefronten mener at påtalemyndigheten bør straffeforfølger de som utnytter kvinner seksuelt.

Hvorfor følger ikke mediene opp når mafianettverkene trekkes for retten? Hva gjør politiet? Hvor stor er egentlig sexindustrien i Norge? Mediene generelt og Klassekampen spesielt bør se på den norske virkeligheten og rapportere derfra. Det vil gi politiet bedre grunnlag for å kreve mer penger, og gi publikum gode argumenter for at sexkjøpsloven skal håndheves. Det som til nå er avslørt, er bare toppen av isfjellet.