Ja til utvidet frist og rådgivning, nei til nemnd
Skrevet av Johanne Sundby (Gynekolog, professor emerita). På trykk i Klassekampen 23. april 2024.
Motstanderne av ny abortlov som kan utvide grensen for selvbestemmelse og svekke nemndenes rolle, er opptatt av fosterets selvstendige rettsvern. I ytterste konsekvens hevder de fosterets rett til å leve, nesten uavhengig av forutsetningene for å eksistere på egen hånd.
Det er klart – også for de av oss som er svært opptatt av å få en ny, moderne og kvinnerettet abortlov – at fosteret er viktig. Det er jo det dette handler om, hvilke hensyn som skal gis vekt. Motstanderne mener at fosteret trenger et talerør uavhengig av kvinnen som bærer det. Da sier de, uten å artikulere det, at det finnes en nesten antagonistisk situasjon mellom fosteret og kvinnen. Og rettsvernet skal da sørge for at fosterets presumptive ønske om liv skal trumfe kvinnens mulighet for å ta vare på det.
Vi vet hvordan det går. Vi har nemlig historien å huske dette fra. Så seint som etter krigen var det å havne i «uløkka», altså å bli gravid uten partner som ville bli, eller var, ektefelle, en stor skam. Kvinner tok farlige, illegale aborter, eller ble sendt bort for å føde, de måtte oftest gi bort barnet til adopsjon uten lov til å følge det opp, eller foreldre eller slektninger oppdro det som sitt eget. Mange i Norge på min alder er adoptert, som resultat av skammen og en svært streng abortlov. Var det bra for kvinnene? Historien viser at det neppe var det. Mange kvinner har båret på denne hemmeligheten, dette savnet, i mange år. Adopterte, på sin side, har i mange tilfeller søkt opp sine biologiske foreldre, dersom dette var mulig, og de visste at de var adoptert.
Bedre seksualopplysning, bedre prevensjon og en mer liberal abortlov har gitt kvinner mye større frihet til å bestemme selv, over reproduksjonen, livet, over når, hvor og med hvem hun vil føde barn. Det er bra for barna som blir født: De er oftere både planlagt og ønsket.
Det er stadig færre som adopterer nasjonalt. Istedenfor har vi fått utenlandske adopsjoner. Mange av disse barna kommer fra vanskelige kår i hjemlandet. Disse får vi tilgang til av to årsaker: at den sosiale situasjonen for uplanlagte svangerskap fremdeles er slik den var i Norge i gamle dager, eller at det er en form for «mafiavirksomhet» som rett og slett tar barn som har det vanskelig, fra foreldrene.
«Med en reell dialog tar man både kvinnen og fosteret på alvor»
For de fleste adopterte, også fra utlandet, går det greit, men FHI sier: «Alkohol- og rusmisbruk er mer utbredt, både blant internasjonalt og nasjonalt adopterte, sammenlignet med normalbefolkningen. Det gjelder også selvmord og selvmordsforsøk. I forbindelse med selvmord og alkoholrelaterte dødsårsaker finner man at både nasjonalt og internasjonalt adopterte har forhøyet dødelighet.» Adopsjon er et gode for de barna som alt er født. Men vi kan ikke ha en streng abortlov for å få flere adoptivbarn.
Alt dette taler for en utvidelse av grensen for selvbestemt abort. De fleste som ikke ønsker seg barn nå, her, med den personen, tar det valget tidlig i svangerskapet. Aborttallene er redusert fordi vi har fått bedre prevensjon, mer åpenhet rundt seksualitet og relasjoner, og bedre abortlov som gir kvinnen valget.
Å utvide abortgrensen tar også høyde for fosterets rettsvern seinere i svangerskapet. Det er i sannhet situasjoner som er svært alvorlige, både for fosteret, og for den som bærer det. Valgene er svært vanskelige og ofte ambivalente. Det familien trenger da, er ikke en nemnd som fatter avgjørelsen over hodet på dem som skal bære ansvaret, men en rådgivning som gir dem full anledning til å velge. Det er å ta alle aktørene på alvor.
Det er ulike årsaker til ønsket om seinabort. Moderne prenatal diagnostikk (fostervannsprøve, NIPT, ultralyd) kan ha identifisert alvorlig sykdom eller skade hos fosteret, ofte uforenlig med et liv uten plager. I disse tilfellene oppstår en krise, fordi barnet er ønsket, men foreldrene ikke ser at de har ekstra ressurser til å ta vare på det – på grunn av store pleiebehov om det skulle leve opp. De fleste oppdages før 18 uker, men ikke alle.
Også kan vi, svært sjelden, se at den sosiale situasjonen til den gravide er så spesiell og vanskelig at tiden har løpt fra beslutningen. Det finnes graviditeter hos alvorlig psykisk utviklingshemmede – der de ikke er i stand til å ta vare på seg selv, og langt mindre et barn. Det finnes kvinner med så store psykiske problemer at de fornekter graviditeten og ikke håndterer livet.
En seinabortavgjørelse som fattes i dialog med den som bærer fosteret, og kanskje med hennes nærmeste, må være en reell dialog om de mulighetene og begrensningene som finnes, også hva lovene sier. Da tar man både kvinnen og fosteret på alvor, og gjør det til et medisinsk, men ikke et rettslig dilemma.